Det er farlig der ute

unni-lindell
Unni Lindell – Foto: Olav Heggø

Hvordan kommer du på alle ideene når du skriver?

Et vanlig spørsmål jeg får fra mine lesere, men som jeg ikke nødvendigvis kan svare entydig på, der og da. Dersom jeg får tenkt meg om, er det mulig. Først av alt føles det som om jeg alltid har hatt denne fantasien i meg. Slik er det selvfølgelig ikke. Forklaringen er ganske enkelt at min pappa var en forteller av de sjeldne. Han fortalte i ord og bilder, både muntlig og skriftlig og krydret det gjerne med en god porsjon dramatikk. Det var ikke før jeg begynte å lese bøker selv at jeg innså at han ikke alltid leste det som stod skrevet, men tok med egne tilleggsopplysninger der hvor han syntes de opprinnelige historiene var for dårlige. Som den gode pedagogen han var, lot han også meg få være med å dikte litt ekstra. Det er forklaringen på at jeg i dag husker historier om Pippi Langstrømpe, da hun seilte med farens seilskute innover Hardangerfjorden eller var med til toppen av Folgefonna på digre treski som hun hadde spikket selv av tømmerstokker hun hadde funnet i hagen. Historier Astri Lindgren aldri var i nærheten av å komme på.

Tre og et halvt år gammel lærte jeg å lese, og så viste pappa meg biblioteket. Først bøkene om Pippi, siden da jeg begynte på skolen, leste jeg bøkene om Frøken Detektiv mens de andre lærte bokstav for bokstav. Det har alltid vært mysterier som har fanget meg. Ingenting var som en Nancy på loftet eller i kjelleren, alene, i mørket, eller på en kirkegård. I tenårene falt jeg litt ut av den typen mysterier og leste mer om kjærlighetens mystiske irrganger. Jeg ble tidlig gift og dermed forsvant fasinasjonen for kjærlighetsromaner og studier krevde sitt.

OriginalRgb_Portrett_Karin_Fossum
Karin Fossum Foto: forlagsliv.no

I 1995 avla jeg siste eksamen som adjunkt og da lå Evas Øye av Karin Fossum og ventet på meg, som om hun hadde hatt meg i tankene mens hun hadde skrevet. Den første kriminalromanen om politimannen Konrad Sejer. Denne rolige, sindige og fornuftige mannen som stiller alle de rette spørsmålene. I 1996 fulgte Unni Lindell opp med sin første roman med Cato Isaksen som hovedkarakter. Først Slangebæreren.  Siden har jeg lest alle av dem begge. Ja, jeg har lest mange flere kriminalromaner også, både norske, amerikanske og britiske. Mange jeg liker godt, til og med veldig godt, men jeg glemmer dem etter noen dager. De gir meg ikke juleaftenfølelsen eller romjulsfølelsen.

Ingen av disse gir meg det som en Lindell eller en Fossum gjør. Ingen av disse gir meg frøken-detektiv-følelsen. Den jeg fikk på julaftenen eller på bursdager da jeg var liten. Du vet når du holder en bok i hånden, som ikke er lånt på biblioteket, som ingen har lest i før deg, som er helt glatt på overflaten som en nylakkert bil. Følelsen når du åpner den og den truer med å lukke seg igjen med det samme, det ultimate bokjomfrubevistet, slik at du må stryke hånden over sidene. Det er slik jeg har det når jeg får en ny Fossum eller  Lindell i hus.

Drømmefangeren, Sørgekåpen, Nattsøsteren , Rødhette, Orkestergraven, Honningfellen, Mørkemannen, Sukkerdøden, Djevelkysset, Brudekisten, Jeg vet hvor du bor og Dronen. Jeg har lest dem alle.

Evas Øye, Se deg ikke tilbake, Den som frykter ulven, Djevelen holder lyset, Elskede Poona, Svarte sekunder, Drapet på Harriet Krohn, Den som elsker noe annet, Den onde viljen, Varsleren, Jeg kan se i mørket, Carmen Zita og døden, Helvetesilden, Hviskeren og Formørkelsen. Jeg har lest dem alle.

Så hva er det som gjør disse to forfatterne så spesielle? Jo, akkurat som pappa, så har de inspirert meg til å bruke fantasien min og skrive. Jeg liker ikke begrepet kvinnelig krimforfatter og synes det er like håpløst gammeldags som å kalle noen kvinnelig adjunkt. Likevel brakte kvinner noe inn i krimlitteraturen som jeg ikke ser hos menn. Plutselig stod mennesket og redselen i sentrum, mer enn kriminalgåten. Før dem hadde jeg stort sett funnet slikt hos Gunnar Staalesens Varg Veum, men gjerne ikke så djuptpløyende inn i min hjernes godt skjulte hemmeligheter.

Karins og Unnis fortellinger sendte elektriske støt gjennom kroppen min. Karen i form av sting i hjertet av sorg og forundring over mennesket og Unni i form av redsel som krøp oppetter ryggraden og bekreftet at det er farlig der ute. Mange ganger har jeg tenkt at Unni vet hvor jeg bor, at hun kjenner mine innerste redsler og spiller på dem når hun planlegger sine plot. Dette enten hun roter rundt i gamle, støvete, kalde, nedlagte anstalter eller lar kvinner sove alene i et telt utpå et jorde, eller nøre opp om mine barndoms mareritt når jeg så for meg min egen mamma ligge begravd i mørk jord.

«Mennesker er mat for mark, og bare det. Nå sprengte de seg gjennom jorda, på vei mot kisten.» (Dronen, Lindell, s. 182)

Da blir jeg minnet på at alt er farlig, at katastrofen vil skje igjen og igjen, og jeg blir litt mindre redd. Den er ikke mulig å flykte fra, så da kan jeg heller gjøre som Unni; skrive om den. Av en eller annen grunn er det en lettelse å få det bekreftet.

Karin har en innsikt i mennesket som er få forunt. Hun lar meg forstå at jeg er bortimot som de fleste andre, selv om jeg aldri har følt det slik, selv om jeg alltid har følt meg som en outsider som snakker for mye og for høyt, som tar for mye plass og som folk flest er glad for å ha i bittesmå doser. Karin har lært meg at det finnes adskillig rarere mennesker enn meg der ute. Unni har lært meg at det er ok å være heks.

Temaene de skriver om og måten de skriver det på, fascinerer meg, og jeg vil ha begge med meg i egen skriving. De er mine forbilder. Det skal være mørkt, noen ganger veldig mørkt, makabert og vondt, skummelt og sårt, litt humor (iallefall galgenhumor) men alltid med ekte mennesker, slike som dere andre. Men også noen som meg. Annerledes og alminnelige på samme tid. Derfor er helten min, Bengt Alvsaker, en skikkelig politimann men med kraftige relasjonskader påført som barn. Derfor får han ikke helt til å være pappa. Det ligger mer der. Kanskje jeg letter på sløret i oppfølgeren til Iskald?

54727641_10155909868697274_9202307799248273408_n.jpg
Krimfestivalen 2019 – Alltid kjekt å treffe kilden til inspirasjon

Flere ganger når jeg sitter og skriver, hender det at jeg henter fram en bok av Unni eller Karin og leser litt. Unni trengs når jeg henter fram det verste i meg, til tider en grotesk fantasi som ikke ville passet seg å snakke med andre om, ikke andre enn min mann, Geir, han overgår meg der. Jeg trenger Unni å støtte meg til når jeg skal tenke ut et drap, som et alibi for at det er greit å tenke slike tanker. Karin trengs når jeg vil inn i menneskesjela. Lære litt mer enn psykologien i utdannelsen min, se hvordan hun beskriver det et menneske er og tenker.

Så, etterpå når jeg er tilbake i mitt eget manus, gjør jeg som pappa lærte meg og spinner avgårde i min egen fantasiverden inspirert av de to andre men fullstendig på ville veier i mine egne romaner hvor jeg kler av et lik bare for å se at vedkommende er død på skikkelig, eller går inn i det mørkeste hus bare for å oppdage at jeg ikke er alene.

Takk Unni Lindell og Karin Fossum. Skriv litt til, da!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s