Savnet er en isoporkule dyppet i glitter

48992787_524879957988882_7739174821329633280_n
Min aller første julaften

AV: Agnes Lovise Matre

Nå i jula flytter savnet inn i stua mi. Det setter seg på alt som er: I lukta av gløgg, grøt og kanel. På  kanten av det store fatet med mandariner. I flammene fra et halvveis nedbrent julelys. I rynkene på en krokete nese som er mistet i skogen etter en trollkamp, kanskje mot selveste Askeladden, og som pappa og jeg tilfeldigvis får øye på, og tar med hjem. Trollnesen som egentlig ser ut som en tørket trerot, og som er perfekt til å feste granbar i, ved hjelp av litt kitt, med plass til å stikke ned små røde fluesopper, mens vi funderer over hva fluesopper har med julen å gjøre.

Savnet ligger i juletreet som ble pyntet for tidlig i år også, selv om jeg lovet meg selv, i fjor, om å aldri gjøre det igjen. Treet drysset på julekvelden, når det i stedet skulle vært like ferskt som nymånen. Savnet ligger i magien i en twistpose og i det digre fatet med frukt og sjokolade, nøtter og dadler. Savnet ligger i: «Bare en før middag.» Det ligger i fraværet av dirrende lutefisk som må spises før gavene kan åpnes.

Det største savnet i år henger på en grankvist i form av en enkel hvit isoporkule med litt glitter på, festet til en piperenser i rødt som danner løkka rundt greina.

48911388_1028413884033610_4465014659090481152_n (1)Like nedenfor henger en rød mann med knapper plassert i rekke slik læreren bad om.  Julepresangen fra Daniel, åtte år, til pappa måtte gjøres skikkelig.

Jeg savner juleklemmene jeg ikke fikk i år, samtalen jeg ikke turte ta og besøket jeg burde ha motet meg opp til. Jeg savner å komme hjem til dem som mener jeg er bra nok som jeg er, og som tenker at jula først er her når jeg er i hus.

Jeg savner dem som ikke er her lenger; Lukta av svigermors nybakte aniskringle. Smaken av potetkake med spekeskinke og kald øl. Den pappa og jeg spiste når de andre hadde lagt seg og de trodde vi hadde lagt oss også. Jeg savner svigerfars klemmer og Marens omsorgsfullt innpakkede julegaver.

Jeg savner mamma, selv om det er over førti år siden hun var her. I jula dukker hun opp i de røde dukene, i den gamle kakeboksen jeg har arvet, i smørkjeksene i de blanke julekulene. Jeg lukter mamma i gravensteineplene fra Hardanger og ser henne i blikket mitt i speilet, i øynene til barnebarna mine som henger i vakere julekort på kjøleskapet.

Savnet etter pappa dupper blant stokkendene som svømmer forbi utenfor stuevinduet, i båtene som ligger ved verftet, i måkeskrikene og i juleevangeliet. Savnet etter pappa ligger i bøkene og bokstavene og julesangene.

Jeg savner da ungene var små og juletreet holdt på å velte av for mange gaver. Det er skrint under treet nå for tida. De har sine og de andre. Jeg savner de som holder seg borte fra meg og de jeg holder meg borte fra. Jeg savner tiden da julen var en tid for tilgivelse og godt vær.

I jula kommer himmelen så nær at det gjør vondt. I jula gjør savnet så vondt at de dyreste julepresanger ikke kan overskygge det. Så vondt at det ikke passer seg å si noe om det på facebook eller snap eller insta, fordi de andre ser ut til å ha det så bra og vi vil ikke være verre, vil vi vel?

Jula er ikke skinnende oljemiliarder, uansett hvor mye vi prøver. Jula tvinger oss til å løfte blikket mot livet. Tvinger oss til å se det slik det er i all sin groteske herlighet, alt fordi vi er i stand til å elske.

Vi sørger fordi vi kan elske. Savner fordi vi kan elske. Fortviler fordi vi kan elske. Føler vemod fordi vi kan elske. Denne kjærligheten som har blitt oss mennesker til del, som er så mye større enn alt annet og som lager ringer i vann. Ringer vi ser så tydelig når stjernene på himmelen lyser så klart mot den mørkeste himmelen. Denne kjærligheten som spiller oss ut over sidelinja noen dager i desember.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg ønsker den velkommen hvert år. Jeg trenger jula til å trekke pusten og kjenne etter at jeg lever, at alt er som det skal være. Alt som er en del av et levd liv sammen med mennesker jeg elsker. Så må vi huske at det alltid er noen livet traff hardere, som strever mer i jula enn oss. Kanskje noen du kjenner trenger en isoporkule dyppet i glitter?

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s