Skriver med hjertet utenpå uniformen

Soldathjerte«Soldathjerte» av Ørjan N. Karlsson er det nærmeste jeg har kommet leseopplevelsene jeg hadde med «Ørneredet» og «Kanonene fra Navarone» i min ungdom. Saftige, heftige krigsdramaer der de djerve karakterene smelter seg inn i brystet og blir en del av deg mens du leser. Du slåss med dem, du lider med dem, du gråter med dem. Til tider stillferdige ettertenksomme scener der spenningen dirrer i det underliggende og uforløste, andre steder en eksplosjon av drift, angst, vanvidd og brusende adrenalin. 

Det er godt gjort å gjenskape et så realistisk og drivende krigsdrama like utenfor vår egen dørstokk. Kampene om Narvik i 1940 er en selvsagt del av vår krigshistorie, men å klare å gjøre det så nært, så personlig og så heseblesende spennende, er rett og slett skrivekunst. I tillegg mestrer forfatteren det vanskeligste kunststykket når en skriver fra andre verdenskrig, nemlig å unngå å gjøre dette til en platt heltehistorie. Her rommer «heltene» våre nedrige følelser som sjalusi, hevn og feighet. Og det gjør dem levende. Deres redsel, usikkerhet og unnvikelse i gitte situasjoner gjør at vi tror på dem i langt større grad enn i tradisjonell heltelitteratur. Samtidig blir vi overveldet av motet de viser når det først gjelder. Ja, for historien bygger på virkelige hendelser og fortalte historier om hva som faktisk skjedde i Narvik denne våren. Godt ispedd forfatterens skjønnlitterære krydder, selvsagt.

Jeg synes også forfatteren mestrer den vanskelige balansegangen det er å skildre fiendens synsvinkel med innlevelse og troverdighet, og de som i ettertid ble fengslet for landssvik med et rikt fargespekter. Deres svik blir ikke fornektet, men heller ikke penslet ut med demoniske mørke farger. Vi får en forståelse for den tyske offiserens tankesett. Overbevisningen om at de var sendt til Norge for å unngå at det skulle oppstå et blodbad. De var der for å beskytte landet, ikke annektere det. Samtidig forferdes vi av offiserens kynisme og vilje til å ta umenneskelige metoder i bruk for å oppnå sitt mål. Vi skjønner også NS-bonden som vil samarbeide med tyskerne for å vitalisere Narvik til å bli en betydningsfull by i Nord-Norge. Et regionalt senter der næring og handel kunne blomstre. Store vyer og tanker, men samtidig blindet for lokalbefolkningens vegring mot å samarbeide med okkupasjonsmakten.

Og midt oppi dette treffer vi altså NS-bondens søster som snur når tyskerne kommer, og som velger å bruke tilliten hun har opparbeidet seg hos tyskerne til å jobbe som dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Samtidig befinner hennes store kjærlighet seg ute i felten som norsk soldat i et håpløst dårlig organisert forsvar. Det er gjennom hans øyne vi som lesere får møte kampene, striden, slagene og krigens brutalitet. Hans jordnære og rolige vesen er ispedd en ukuelig kampvilje og offervilje. Det er ikke blomstrende nasjonalisme og et hjerte i rødt, hvitt og blått vi møter, men en kjernesunn landsens gutt som kun har ett mål i livet, og det er å få komme hjem slik at han kan fri til sin kjæreste.

Alt dette altså. Sorg, svik, kjærlighet, offer, mot, hat, tap, seier og en uendelig lang rekke av troverdige skildringer av krigens grusomhet. Slaget om Narvik var blodig, og uten sidestykke det største slaget på norsk jord under andre verdenskrig. Det ville vært så enkelt å skrive en ren heltehistorie fra dette krigsdramaet, men Karlsson lar seg ikke lokke til det. Skjønt … han er farlig nær å gå i den fella et par ganger. Vår «helt» er alltid den som kommer opp med den geniale løsningen, og til tross for at han er en liten nyutdannet sersjant, så får han til stadighet oppgaver en rutinert høytstående offiser ville vegret for å ta på seg. Heldigvis for oss lesere har hovedpersonen nok karakterstyrke til at det likevel blir troverdig.

Jeg er imponert. Karaktertegning er en avansert øvelse, og Karlsson er langt bedre på denne kunsten enn mange av oss andre. Anslaget på romanen er et strålende eksempel, der hovedpersonen vår står på kirkegården og brenner bål for å myke opp telen i jorda slik at han kan få spadd den faens faren sin noen centimeter under torva. Det er rett og slett glitrende skrevet. Sjelden har jeg sett en hel oppvekst av jævelskap bli penslet ut i en så korthugget scene som dette. Her blir lite og ingenting sagt, men sønnens nærmest desperate hat blir hamret inn i hver eneste setning. Derfra og ut kan hovedpersonen nær sagt gjøre og si hva han vil. Vi vil uansett heie på ham.

Dette er en krigsroman skrevet av en som vet hva det vil si å være en soldat i strid. En som selv har stått i uniform og kjent på ansvaret og ærefrykten det innebærer å ha flagget på skuldra. Han skriver med soldathjertet utenpå uniformen, og det merkes i hver eneste scene. Dette er en roman som både forfatteren, Narviks befolkning og krigsofrenes etterlatte bør være stolte av. Den gjenspeiler ikke noe romantisk bilde av hendelsene, men viser oss menneskene slik de var. Ekte. Nakne. Fulle av feil og skavanker, men likevel så ufattelig tapre. I min lærebok kalles det litterær kunst.

Geir Tangen

PS! Ørjan N. Karlsson gir i likhet med oss ut flere av sine bøker på Gyldendal Norsk Forlag, og vi kjenner ham godt. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s