Nettene med Lars Mytting …

0
Klikk på bildet for å kjøpe boka

Jeg husker sommeren jeg ble forelsket i Lars Mytting. Jeg oppdaget ham på en solseng på Cala La Zenia på Costa Blanca.

Fra første setning fanget han meg og holdt meg fast til jeg var ferdig med ham. Så forsvant han. Jeg ante ham i kulissene og husker ærefrykten da jeg signerte min første kontrakt med Gyldendal Norsk Forlag og fikk vite at vi skulle dele redaktør; Lars Mytting og jeg. Tanken på at selveste Oddvar Aurstad skulle lære meg alt det han hadde lært mannen bak «Svøm», som Lars selv kaller: «Svøm med dem som drukner», som om romanen er en datter han hadde gitt et kjælenavn.

Jeg har selvfølgelig aldri sagt det til Lars. Har aldri uttrykt min nesegruse beundring for den litterære stemmen i den stillfarende og trauste bygdegutten. Jeg har selvfølgelig aldri sagt at jeg har lengtet etter neste gang vi skulle få noen dager sammen, og heller aldri turt å spørre ham rett ut om når han var klar for meg, selv om jeg visste det kom til å skje.

Så for ikke lenge siden dumpet «Søsterklokkene» ned i postkassen og jeg dumpet ned i sofaen …, en tanke skuffet. Du vet, som når en har hatt en sommerflørt og etterpå spinner våte drømmer om en alt for gul sol og alt for grønne lier, om en alt for vakker mann med en alt for solbrun kropp. Så dukker han opp etter noen år, på høsten, i en boblejakke som er alt for stor og et skjerf som ikke passer. Omslaget var som et gufs fra min oppvekst på bygda. Gufs fra rosemalte skrin, mørke kirkebygg og klokker som ringte for dommedag. Men så dukket det opp et minne om en solbrun kropp og jeg ga romanen en sjanse. Det ble ingen ny flørt til spanske rytmer denne gangen, men i stedet ble det et stormfullt møte ved innseilingen til Haugesund. Vi var sammen igjen. Lars Mytting og jeg.

Han viste seg å være den jeg husket, ja enda bedre. Han bergtok meg fra første avsnitt. Grep tak i meg med sine helt særegne litterære omfavnelser og drog meg flere hundre år tilbake til bygda; Forbi min egen barndom, forbi min fars oppvekst og helt tilbake til det store hamskiftet. Ikke slik norsklæreren min gjorde i femte klasse, han som var så dum og ikke beregnet sitt publikum. Han som leste «Det store spelet» av Tarjai Vesaas til 22 gjespende femteklassinger. Unger som ikke hadde tanke for hverken meningen med livet eller store skifter. Selv på syttitallet var nynorsken til Vesaas like uforståelig for oss bygdeunger som Ivar Aasens landsmål. Så mitt møte med Per Bufast var triste greier. Senere har han og jeg funnet litt mer ut av det, men noen Tarjai Vesaassluker blir jeg nok aldri. Til det sitter traumene for godt.

Et øyeblikk var jeg redd for at det var noe slikt Lars hadde tenkt å servere meg på vårt etterlengtede stevnemøte. Søsterklokkene høres  ikke akkurat ut som Mission impossible, og Lars fortonet seg ikke lenger som noen Tom Cruise på Spanske strender. Astrid Hekne, hovedpersonen i romanen, hadde dessuten noen fellestrekk med Per Bufast. Per var sulten på verden utenfor, men der han var sulten var Astrid så hol på det samme at hun leste til øynene ble tørre i «Meyers Sprachführer für Reise und haus.» Som språklærer så forstår jeg desperasjonen. I seg selv en beskrivelse av fattigdom på flere plan.

Hun hadde prøvd å se seg selv i Dresden, I Sachsen, dette landet i andre enden av Meyers Sprachführer. Men det var som om klartenktheten drev nedover fra fjellet og fylte henne.
Fortsatt ville hun reise.
Prisen var at hun måtte bli.

Denne dragningen mellom å ville ut og ville bli deler Astrid Hekne med Per Bufast, men likheten stanser der, slik jeg ser det. ( Om en i det hele tatt er i stand til å se noe som helst i Det store spelet når en er ti-elleve år).

Fortellingen om Søsterklokkene og Astrid Hekne er dyster som tida den er skrevet i. Til tider er den naturalistisk i sin framstilling av elendigheten. Det lukter fuktig sopp på høstvåt mark og den gjør vondt. Men den er også lys som Astrids kontinentale drømmer, til tider lun humoristisk (som jeg innbiller meg forfatteren er foran peisen med et glass hjemmebrygg i hånda) men først og fremst er fortellingen usigelig vakker lesning. Flere ganger må jeg stanse midt i en setning og lese om igjen, og om det ikke er nok må jeg lese den til min bedre halvdel. Den ene gangen stanser jeg og spør:

– Vet du hva jeg ønsker meg til jul? Geir kikker på meg over kanten på en av krimbøkene han sluker denne uken, lett spørrende og med dårlig skjult irritasjon over å ha blitt avbrutt for tiende gang. – Jeg vil ha skrivekurs med Lars Mytting, sier jeg.

– Han holder slike, mumler Geir og prøver å fokusere på å finne morderen igjen.

Jeg leser litt til. Alle som kjenner meg vet at jeg ikke liker å mase, men nå klarer jeg ikke fange ordene lenger, for tanken har satt seg fast.

– Ikke et slikt skrivekurs, sier jeg. – Jeg vil ha Lars Mytting for meg selv i en uke, en måned, et helt år. Jeg vil han skal lære meg å skrive slik han skriver, og jeg vil være den eneste i verden som lærer det.

Jeg kjenner at når jeg sier det blir jeg helt varm, som om jeg ikke orker å skrive en setning mer, før jeg har fått dette kurset av Lars. Helst i Gudbrandsdalen, sittende på en varm stein ved elva, mens Lars driver fluefiske og deler skrivehemmelighetene sine bare med meg. Etterpå ser jeg oss dra sammen til vår felles agent i Berlin, Litteratur agentur: Gudrun Hebel, og vise henne hva jeg har skrevet, og Gudrun vil juble, og jeg vil juble og Lars vil smile traust og favne oss i en ryddig gruppeklem, før han stikker og kjøper en bayer og hver sin Currywürst med ketchup og carry.

Søsterklokkene kan ikke beskrives. Romanen må oppleves. Du må selv høre klangen fra klokkene, kjenne det i magen, det første slaget som etterlater seg dirrende dønninger. Du må selv våkne av marerittet etter at klokkene har sluttet å ringe, eller de har begynt å ringe av seg selv.

Jeg sov urolig i to netter, sånn omtrent midt i boka. Faktisk var jeg så redd at jeg vekket Geir og fortalte ham at jeg hadde drømt om underjordiske, om nøkken og huldra og gjenferd og kirkeklokker. Ektemannen min, krimforfatteren, snudde ryggen til og sovnet, mens jeg lå våken resten av natta. Et øyeblikk vurderte jeg å ringe Lars, for som hans Astrid Hekne sier:

Nettene var bare delvis til å stole på.

Jeg tenkte på Astrid som måtte ri på tverrstokken, datidens ultralydundersøkelse. Jeg tenkte på barn som var sammenvokst fra hofta og ned, på kjærlighet, på død og på det store spelet som livet inviterer oss inn i. Jeg tenkte på de groteske måtene livet ofte skyver oss fra seg igjen, oftere da enn nå og jeg satt våken i mørket. Da jeg gled inn i vargtimen, vurderte jeg om jeg skulle gidde å skrive mer krim.

Jeg tenkte på før og nå, og livet på gårdene. På bønder og varme somrer, uten erstatning for brunsvidde åkrer eller oversvømte marker. Jeg så for meg is og sleder og is som brast, og alt som var vondt og mørkt, og hvor heldige vi er som har lys og lykter. Jeg er så mørkredd. Jeg tenkte på bestemoren min som var odelsjente på en fjellgård i Åkrafjorden. Hadde hun lengtet bort? Jeg tenkte på metallet som Søsterklokkene ble støpt av …, på sølvtøyet, men jeg tenkte mest på metallet Lars Mytting er støpt av …, på setningene.

Lars skriver om Hel ved og er hel ved. Jeg tenkte på vedboka, på Norwegian wood, og fikk et klarsyn i mørket under dyna. Kroppen dirret da jeg innså hvorfor et helt kontinent hadde kjøpt en bok om et titalls måter å håndtere ved på. Det er ikke innlandets unike evne til å stable ved som selger, men Lars Myttings evne til å stable setninger, og jeg innså en ting til;

Jeg ønsker meg Hel ved til jul, selv om jeg har solgt huset og ikke eier en vedovn.

Agnes Lovise Matre

6 kommentarer

  1. Ikke bare leste jeg en aldeles nydelig omtale som du skrev om Svartstilla , den boka skal jeg skaffe meg , men så kommer en omtale av
    » Søsterklokkene » som gjorde at jeg for av gårde og kjøpte den ! Det er ikke så langt til bokhandel , rett over gangbrua og opp en gate , bor i Tønsberg . Agnes du skriver så nydelig , og , du var inne på det selv , begynn å skrive prosa også , du behøver ikke noe skrivekurs . Du skriver god krim , men krim er det nok av ( ikke vis dette til Geir ) . Altså lytt til en leseglad / lesegal gammel dame som har lest bøker i over 70 år og som dessuten har funnet ut at livet er for kort 😥

    Liker

    1. Tusen takk. Det var fint sagt. Jeg har debutert med en litt uferdig og søt roman og kommer nok til å skrive på annet enn krim med tid og stunder. Kjekt at du får lesetips i bloggen vår. Vi omtaler bare bøker vi liker. God lesehelg.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s