Kan vi ikke se skogen for bare trær?


nordic noirNorsk krim anno 2018: Et kobbel av kjente og ukjente norske krimforfattere har gitt ut en kriminalroman dette året. Veldig mange av oss har fulgt den samme oppskriften som vi har gjort gjentatte ganger før. Noen få har valgt å bryte ut, og gjøre noe helt annerledes. Nordic Noir-bølgen har rullet over verden i snart 20 år. Men kan vi ikke se skogen for bare trær? Har den nordiske krimbølgen slått inn over land og trukket seg tilbake uten at vi har fått det med oss? Det er mye som tyder på det.

Kronikk: Geir Tangen

Å male fanden på veggen, er det noe som heter. Å rope litt for høyt, litt for tidlig, om en krise som kanskje aldri kommer. Kanskje er det akkurat det jeg gjør i dette innlegget, og kanskje ikke. Et annet ordtak er å sparke inn åpne dører. Altså å påpeke noe som har blitt sagt av andre bedrevitere gang på gang. Det er godt mulig at jeg er lovlig seint ute med min analyse. Det får forståsegpåerne avgjøre. Jeg vil uansett ikke spå krim-Nordens undergang, til det er det alt for mange dyktige krimforfattere i vår nordlige lille avkrok av verden, men jeg tror likevel det er på tide å løfte blikket litt. Se til det europeiske og nord-amerikanske markedet. Hva er det folk vil ha? Hvilke historier er det som engasjerer? Hva er konseptet for å kunne gjøre det bra som krimforfatter i 2020?

Hadde jeg hatt svaret ville jeg selvsagt holdt klokelig kjeft, og putlet videre med en kommende internasjonal bestselger. Men, jeg har ingen bastante svar. Bare mange spørsmål og tanker. Vil verden egentlig lese flere Wisting, Beck og Wallander-eventyr? Er det på tide å pensjonere Varg Veum, Carl Mørch og Harry Hole? Svaret på det spørsmålet, mener jeg er et ubetinget TJA!

Nordic Noir har ikke den samme hyllevelter-effekten som det hadde for fem-seks år siden ute i Europa. Mørke og litt introverte og groteske fortellinger fra øde svenske landsbygder, med odde karakterer, samfunnskritisk tematikk og værharde utkanter, får ikke folk til å gå mann av huse i Tsjekkia, Spania og Frankrike lenger. Det er en kjensgjerning. Så kan vi godt kaste påstanden min på bålet ved å vise til enkeltbok-suksesser som «beviser» det motsatte, men ser vi bak tallene så vil vi ane et litt annet bilde. Det kan virke som om det er andre typer historier som trekker til seg leserne nå.

Med det sagt så er det verdt å merke seg at litterær kvalitet (om noe kan kalles det) aldri går av moten. Det selger. Krimforfattere som tendenserer til det lyriske i sin språkdrakt og skildringer har en tiltrekningskraft i større grad nå enn før. Pierre LeMaitre, Peter May. Noah Hawley og Arne Dahl er alle representanter for dette, og folk liker det. I Norge ser vi at forfattere som Karin Fossum, Marit Reiersgård, Knut Faldbakken og min bedre halvdel, Agnes Lovise Matre når ut til horder av begeistrede lesere. Vi er mange som godt kan kikke litt til dem, få med oss hva de gjør, stikke fingeren i jorda, og tørre å strekke oss litt lengre litterært. Vi våger kanskje ikke, eller vi er redde for at lyriske skildringer og et litterært språk vil senke tempoet og gjøre leseren utålmodig.

Om vi ser forbi det rent litterære så er «Den upålitelige fortelleren» en åpenbar trend i dagens marked. Historier der leseren blir narret til å tro på en virkelighet som ikke stemmer, for så å få seg et sjokk når twisten kommer, og historien plutselig dreier i en helt annen retning. Forfattere som Gillian Flynn, Clare Mackintosh  og Paula Hawkins er alle representanter for denne krimsjangeren. Denne uken kastet lyriker Ruth Lillegraven seg på samme bølge, og har mottatt mye ros for sin første thriller «Alt er mitt».

Johnsrud der spirteEn annen trend som kan slekte litt på den upålitelige fortellerens historier er konspirasjonskrim. Altså historier der en ikke aner hvem som er venn og hvem som er fiende, med stadig skiftende handlingstråder som endevender historien gang på gang og gjør den til noe helt annet enn det en først trodde. Løsningene er ofte konspiratoriske høk over høk puslespill, og det er krevende for leseren å klare å følge alle tråder. Vi har sett Arne Dahls nye kritikerroste krimserie med «Utmarker» og «Innland» har mange av disse trekkene, og her i Norge har definitivt Ingar Johnsrud hatt stor suksess med sin trilogi i samme gate. To nordiske forfattere der altså, som baner vei for en ny måte å skrive thrillere på som tydeligvis fenger mange.

En tredje tendens som vi alle ser er «Cold Case» scenarioer, der det etterforskes i gamle uløste saker eller justismord. Her ser vi tydelige paralleller til  True Crime-bølgen hvor en plukker opp faktiske gamle saker, og bruker dem som utgangspunkt for å skrive en thriller, en krim eller en dokumentar. Slike saker har enorm popularitet i dag, trolig fordi vi faktisk kommer tettere innpå den grusomme virkeligheten. Vi har sett det lenge innen TV-produksjon, nå senest med «Hvem drepte Birgitte Tengs?» basert på Bjørn Olav Jahrs dokumentariske bok om det samme drapet. Men, vi ser også at trekket brukes aktivt av flere og flere fiksjonsforfattere. I motsetning til en del andre nye svingninger i krim-verdenen, ser det ut til at nordiske krimforfattere har tatt dette til sitt bryst, og implementert fenomenet til sine allerede godt bevandrede krimhelter. Marit Reiersgårds «Paradisbakken», Chris Tvedts «Bevisets stilling», Frode Granhus «Forsvinningen» og Jørn Lier Horsts to siste bøker «Katharina-koden» og «Det innerste rommet» har alle Cold Case-elementer i seg. Noe som kan tyde på at gamle travere har evne til endring. Spørsmålet er om det egentlig bringer nok nye elementer til bords til at det oppleves som friskt og spennende.

Et tydelig signal er iallfall at flere og flere lesere synes å ha fått sansen for de klassiske thrillerelementene også her i Norden. Altså der spenningen skapes mer i det underliggende ubehaget, i mystikken, angsten og redselen et menneske opplever, enn i selve løsningen av drapsgåten eller utfallet av den dramatiske biljakten. Vi ser at thrillere selger bedre i Norge nå enn tidligere (selv om de ikke er i nærheten av Nesbø/Horst-tall), og at det internasjonalt er en klar trend i at det skremmende er å foretrekke foran det spennende. «Stalker» av Lars Kepler, «Jeg vet hvor du bor» av Unni Lindell, og «Visning» av Sofie Sarenbrandt er alle eksempler på slik krim, der det krypende ubehaget og redselen er selve navet i drivhjulet. Psykologiske thrillere om du vil, men ikke bare det. Disse spiller bevisst på vår innerste redsel og frykt.

hell-is-openI Norge, men også ellers i Norden har vi sett et oppsving av historiske krimromaner som har suksess. Aslak Nores Rivertonvinner fra i år «Ulvefellen» er et glitrende eksempel på dette, Gard Sveens «Den siste pilegrimen» og «Bjørnen» det samme. I høst lanserer både Ørjan N. Karlsson og Asbjørn Jaklin krimhistorier/thrillere med handling fra andre verdenskrig. Vi ser også at rettssalsdramaer og bøker som omhandler dagsaktuell problematikk engasjerer leserne. Malin Persson Guilliotos fantastiske belysning av en skoleskyting og rettsoppgjøret etter en slik handling er et godt eksempel. Joakim Zanders belysning av problematikken rundt integrering av innvandrere i Sverige i «Broren» et annet. Vi ser at Netflix-filmatiseringen av terroraksjonen på Utøya tar sitt hovedfokus på rettsalsdramatikken etter hendelsen, og vi ser at medias dekking av rettssaker er eksplosiv. Det ville ikke skjedd uten at folk faktisk klikket seg inn for å lese disse sakene.

Det eneste som ikke ser ut til å gå av moten er den klassiske seriemorder-romanen der du har «a man with a plan». Altså en helt genial seriemorder som legger igjen spor på åstedene som etterforskerne må pusle sammen for å komme han i forkjøpet før han dreper igjen og igjen og igjen og igjen … Hele tiden er politiet ett hestehode bak, før de omsider klarer å få has på ham i en opprivende finale. Enkelt og greit. Ukomplisert, og helt basic. Jeg trodde tiden for slik krim var over internasjonalt men der har forfattere som Stefan Ahnhem med «18 grader minus», CJ Tudor med «Krittmannen» Søren Sveistrup med «Kastanjemannen» og nå sist Horst/Enger med «Nullpunkt» motbevist dette til fulle. Folk går bananas i bokhyllene på jakt etter disse titlene. Det gir jo håp til sånne som meg da, selv om jeg ikke akkurat opplever å ha funnet opp kruttet med «Død manns tango».

Hjerteknuser tysklandSå hva er poenget mitt egentlig …? Om en ser på det jeg har skrevet her så er det jo håp i massevis, for her finner vi jo drøssevis av nordiske krimforfattere som har tatt nye trender til sitt bryst, og som skriver (og selger) som hakka møkk. Poenget er at i traktorsporene etter våre store forfatternavn oppdager vi kanskje ikke at de har begynt å endre sin opprinnelige formel. At de tilpasser seg. Horst har begynt å skrive actionthrillere ved siden av pengemaskinen William Wisting. Jo Nesbø gir ut en og annen Harry Hole-roman, men bruker mer og mer tid på å utvikle andre typer thrillere som «Sønnen» og «MacBeth». Tom Egeland har signalisert at han har permittert sin albino-arkeolog på ubestemt tid, Anne Holt har gjort det samme med Hanne Wilhelmsen, og Karin Fossum bruker stadig mindre plass på Konrad Sejers etterforskning og oppklaring av drapssaker. Vi andre som halser etter disse kjente forfatternavnene bør kanskje løfte blikket og se hva det er de gjør, og hva som er resepten til nye forfatternavn som slår gjennom nasjonalt og internasjonalt. Ingar Johnsruds suksess bør interessere oss. Gjøre oss nysgjerrige. Er den rolige, sindige og trauste etterforskeren som løser sine saker med langsom nøyaktighet en saga blott? Er verden gått forblåste fiskevær med merkelige karakterer og begravde skjulte synder?

Jeg konkluderer altså ikke, men jeg har gjort meg noen tanker. De som skriver godt vil alltid ha en stor fanskare der ute. Meriterte litterære forfattere trenger ikke uroe seg. Vi andre som bedriver ren underholdning derimot … Min spanske forlegger var ganske klar i sin tale da jeg snakket med ham under Novela Negra-festivalen i Gijon i fjor. «Nordisk krim er ikke det det var tidligere. Det selger en tiendedel av hva det gjorde for tre år siden» var hans dom. Om han har rett vet jeg ikke. Jeg tror som sagt at vi som krimforfattere har det genet i oss at vi har evnen til å endre oss etter det leserne ønsker, uten at det er noe negativt i det. Vi må bare heve blikket litt, og begynne å se skogen rundt oss. Hva tror du? Er den tradisjonelle nordisk krimlitteraturen som vi så mye av fra 2000 til 2010 en årgangsvin som aldri går ut på dato, eller kjenner vi et snev av eddik fra korken nå?

Lørdag 10.november skal jeg snakke med krimforfatterne Stefan Ahnhem, Thomas Enger og Hans Olav Lahlum om dette temaet (og masse annet spennende) under Blest Litteraturfest i Tysvær. Jeg gleder meg til å høre deres betraktninger. (Klikk på bildet for å kjøpe billett)

2018-09-28

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s