D e ret og slet ike gret

alt feilKanskje det er fordi jeg er norsklærer at jeg ikke synes det er greit at vi bare skal se gjennom fingrene med at den oppvoksende generasjon ikke legger vekt på å skrive rett? Kanskje jeg er en surmaga forfatter, som henger meg opp i bagateller? Kanskje, men jeg vil likevel rope et varsku til alle foreldre og alle som driver en form for opplæring av barn og unge. Nå er det på tide å våkne opp og se hva ungene holder på med.

Kronikk: Agnes Lovise Matre

Jeg har jobbet som norsklærer i 25 år og vært sensor  i skriftlig norsk i halvparten av den tiden. Nå er det med beklagelse jeg meddeler at pila peker rett vest for norsk rettskriving. Kampen om da og nå, og/å eller samskriving av sammensatte ord er snart tapt, men hva med nokk i stedet for nok, skall i stedet for skal, d i stedet for det, e i stedet for er? Hva med totalt mangel på et variert og nyansert ordforråd som er tilpasset sjanger og tema? Er ikke det viktig?

Kjenner du en mellom fem og tjue, så anbefaler jeg deg å ta en prat. Spør om synonymer for ordet sur. Kanskje har du lagt merke til det alt. I dag er ikke bare guttungen sur fordi han ikke fikk viljen sin, men læreren som er irritert er sur, presidenten som er uenig er sur, mannen som er rasende er sur, kvinnen som er fornærmet er sur og katten er sur. Slikt gjør i alle fall livet surt for meg.

Tegnsetting og rettskriving kunne før være mangelfull. Kommareglene er ikke lette å følge og det hender at man blingser med ord som dessverre og interessant. Situasjonen nå er at punktum forekommer stort sett etter første setning i en tekst, og så slenges det på en midtveis og en på slutten. Å vite når en skal ha dobbel og enkel konsonant forstår en ikke poenget med og hvorfor i alle dager skal en ha stor bokstav i egennavn?

Bokstav er bokstav.

Jeg er en av de lærerne som fremdeles synes at nasjonale prøver i lesing, engelsk og regning er noe stort tøv. Det fostrer kun tall til styresmaktene men ingen læring for eleven, uansett hvor mye vi bruker resultatene av prøvene til å arbeide videre med. Jeg har oppdaget elevenes leseferdigheter lenge før det, men også skriveferdigheter. Nå er det på tide å rope varsku angående skriveferdighetene både til elever men også til de voksne i samfunnet vårt. Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at vi alle skal være på linje med mine språkvaskere og korrekturlesere, som jeg forøvrig tar av meg hatten for, men vi må kunne skrive som mottakeren forstår. Kommunikasjon går ut på at vi har en sender, et budskap, og en mottaker fremdeles. Det har ikke forandret seg, men hva om mottakeren ikke forstår hva du skriver fordi elementær rettskriving og tegnsetting mangler?

Jeg pleier å sammenligne rettskriving for elevene med det å score mål i fotballkamper. Det kunne aldri falle Alexander Søderlund, Joshua King eller Alexander Sørloth inn å sikte utenfor stengene hver gang de har skuddtrening. De skjønner instinktivt at i en kampsituasjon, når hodet begynner å bli varmt, så må slikt gå på autopilot. Derfor trener de: Mottak-les omgivelsene – skyt, mottak-les omgivelsene- skyt, mottak- les omgivelsene- motak- registrer omgivelsene – skyt, les omgivelsene skyt, skyt, skyt.

I motsetning til målscorerne går nesten all skrivetrening, i dag, ut på å trene på å bomme. På SMS, Chat, Facebook, Instagram, twitter og alle andre steder hvor en skal skrive hurtige beskjeder og oppdateringer, kjører en på med d, e, lol, wtf, nokk, skall osv, og denne gangen er det ikke skolen sin feil. Vi prøver å veie opp så godt vi kan, men det hjelper så sørgelig lite i kamp når resten av treningen går ut på å bomme på mål.

Da jeg gikk på skolen var det stort sett bare i forbindelse med skolearbeid vi skrev. Noen av oss var spesielt interesserte i skriving, så vi skrev på fritiden også, men for de aller fleste var skriving og skole en og samme sak. Nå, derimot, skriver barn, ungdom og voksne hele tiden, enten de kan kunsten eller ikke. Folk taster i vei på tastaturet og de mest tastaturtøffe som hadde NG i rettskriving på skolen, er de mest vågale. I dag kan du gjemme dine lese og skrivevansker i en skriftkultur hvor anarkiet råder. At du ikke behersker tegnsetting, dobbel/enkel konsonant, om du skriver hvis som vis, og vet som hvet, så er det ingen som påpeker det. Om du deler ord som pultost eller annanasringer, får det ingen konsekvenser, hvis du ikke er uheldig og treffer på språknerder som Helene Uri eller Tom Egeland. Kanskje er det bra at flere skriver, men hvor langt skal strikken strekkes?

Visste du at de fleste elever er ekstremt opptatt av at det de skriver på engelsk må være rett? Visste du at elever som nesten ikke har en eneste punktum eller komma i teksten når de skriver norsk, har perfekt tegnsetting når de skriver engelsk?
Slike ting vet jeg og på spørsmål fra meg om hvorfor det er slik, svarer elevene. Engelsk er viktig. Det må alle kunne.

Jeg er ingen språkekspert, men jeg mener tiden er inne for å gjøre noe, og denne gangen kan ikke skolen gjøre mer. Nå må resten av samfunnet på banen. Alle som mener de har noe med det, må ta et tak. La vær å svar på SMS fra poden om den ikke er korrekt skrevet. Pass på at du selv skriver i hele setninger når du skriver på Facebook eller andre steder, og tenk over dette: Er det greit å tenke på at om femti år er det norske skriftspråket mer eller mindre erstattet med engelsk, eller et sms-språk basert på den dialekten hver og en av oss taler?

10 kommentarer

  1. Godt det ikke bare er jeg som irriterer meg over dette. Vi fikk kjeft av lærererne til ungene fordi vi rettet leksene deres. De skulle få skrive som de leste. Det skjer ikke sa vi.
    Nå har vi to som skriver riktig men eldstejenta hun er fortapt 😉 dessverre. Hun hørte på læreren.

    Liker

  2. Kunne ikke vært mer enig. Selv er jeg » godt voksen» og hjertet mitt gråter når jeg ser hvordan språket vårt fallerer. Norsk var mitt kjekkeste og viktigste fag da jeg gikk på skolen,… riktignok lenge før mobilen. Når jeg ser hvordan språket brukes i dag, lurer jeg på hvorfor rettskriving virker å ikke være så viktig i skolen lenger. Men det gjelder jo ikke bare skriftspråket, Talespråket er også i endring. Jeg blir helt satt ut når både unge og litt mer voksne ikke lenger kan uttale kj-lyden, men endrer den til en skj-lyd. Er glad det fremdeles finnes norsklærere som er glad i språket og gjør sitt beste for å bevare det!!

    Liker

    1. Rettskriving er like viktig i skolen nå som før. Men som jeg skriver i kronikken, foregår det skriving i langt større grad utenfor skolen. Arenaer hvor det er akseptert å skrive feil. Vi jobber på, men det hjelper lite å prøve å overbevise ungdommer om at det må være slik, når de ser at slik må det ikke være. Derfor ber jeg om hjelp. Som skole blir vi ikke hørt.

      Liker

  3. Ja, men når lærere ber foreldre om å ikke rette, betyr det at eleven skal gjøre jobben selv, med veiledning fra foreldre. Det er dessverre for mange som retter teksten for elevene før den leveres. Det lærer de ikke noe av. Derimot oppfordrer jeg alle foreldre/foresatte å sette seg ned med ungene og gå gjennom teksten. Problemet er kanskje at mange voksne heller ikke skriver rett lenger.

    Liker

    1. Vi rettet selvfølgelig teksten sammen med barnet. Og forklarte hva som var feil og hvorfor det var feil. Junior var veldig glad for at vi gjorde det, han likte ikke å gjøre feil. Jentene synes det var noe herk, der skulle lekser gjøres i en fei. De hadde det alt for travelt. Men de måtte rette de også.

      Liker

  4. Hallelujah. Jeg tror også at mye henger sammen med at unger leser mindre bøker enn før. Jeg har gjort en tung innsats for å få ungene til å lese, både de jeg lever sammen med og de jeg har rundt meg på annet vis.

    Veldig godt innlegg. Takk, vi er flere som reagerer.

    Liker

  5. Kunne ikke vært mer enig! Rettskriving er viktig – ingenting er verre enn når man får en e-post fra en kollega el.l. og må spørre hva de egentlig mener å si fordi de skriver uten tegnsetting m.m. Og mange skriver som de snakker, med «de» i stedet for «dem», og «hun» der det skal være «henne». Og for ikke å glemme sin/sine i stedet for genitiv/-s. Hvor er lærerne blitt av? Vi spilte inn til skolen om de kunne gjøre en innsats for å lære barna å si «ordentlig» L i stedet for «Østfold-L», det var jo nytteløst å forsøke med 2 barn når hele resten av skolen trengte opplæring. Lærerne sa at de ville vokse det av seg… De gjorde ikke det. Og nå hører man denne L-en overalt. «Vil du ha smaLL eller medium?»…

    Liker

    1. Men litt av poenget mitt er at vi lærere faktisk ikke blir hørt av elevene, fordi de skriver mest i fritiden sin, og da skriver de for det meste feil. Vi lærere underviser og trener dem i rettskriving hele tiden, men det hjelper lite når resten av samfunnet «forteller» at det er ok å skrive d, e, og huns i stedet for hennes. Foresatte må faktisk innse at de har hovedansvaret for barnas opplæring slik det står i opplæringsloven, og kan ikke bare spørre hvor lærerne er. Vi underviser i rettskriving fremdeles, slik vi alltid har gjort. At en lærer sier at elevene vokser feilskriving fra seg, kan ikke vi alle stå for. De jeg kjenner gjør ikke det, men det er faktisk mer læring i en mor eller far som skriver forkortelser istedet for ord, som skriver d, e, skall, nokk eller mams. Jeg viser til setninger som ikke lenger har en struktur som kommuniserer, som mangler tegnsetting, som mangler stor bokstav i egenavn, som mangler det mest elementære for skriftlig kommunikasjon.

      Liker

  6. Veldig enig, men jeg skulle ønske folk generelt kunne slutte å si PODEN når de snakker om noens barn. Det høres så ekstremt nedsettende ut.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s