Nå snakker vi vikinger…

Harald Hardråde var ifølge sagatradisjonen sønn av kong Sigurd Syr på Ringerike og Åsta Gudbrandsdatter, som også var Olav den helliges mor. Som 15-åring skal Harald ha kjempet med halvbroren Olav i slaget på Stiklestad. Etter slaget skal han ha flyktet til Gardarike og videre til Miklagard, hvor han trådte i den bysantinske keisers tjeneste i 1034.
(Store norske leksikon)

den-siste-vikingkongen_artikkelpostDet er omtrent det jeg husket fra før om halvbroren til Olav den hellige. Da jeg studerte engelsk, besøkte jeg Jorviksenteret i York og glemmer aldri den karikerte vikingen ved inngangsdøra som ropte mot oss: «And then Eirik Bloodaxe came, and unfortunately he died too.» 

Jeg har undervist i Håvamål og Voluspå, men for å være ærlig har jeg aldri latt meg rive med, og absolutt ikke da min norsklærer på videregående, Kolbein Falkeid, prøvde å lære meg gammelnorsk.

Jeg har undervist om vikingtiden i 5.klasse i O-fag. Levd som viking på Bukkøy, på Avaldsnes, en hel dag; vært kledd i vadmel, samlet kvist, laget vikingmat i langhuset og skutt med pil og bue. Pil og bue, liksom? Hvor hadde det blitt av skjold og sverd?

Matar seg mett
på manna-lik,
um gude-gardar
gøyser han blod.
Svart vert solskin
sumrane etter,
vèret vålyndt.
Vita de enn eller kva?
(Voluspå 22)

Men så møtte jeg krigens læregutt gjennom øynene til Jan Ove Ekeberg, og med ett var det som om landskapet rundt meg forandret seg. Jeg bor fire meter fra Nordvegen, skipsleia forbi Karmøy og Haugesund. Den som har gitt navnet til landet Norge. Fra hjemmet mitt til Harald Hårfagres grav er det en kort joggetur. Det er ikke få vikingskip som har seilt forbi like utenfor stuevinduet mitt. Kanskje to har møttes og kjempet om en frille i Vibrandssundet? Et slag som ikke var stort nok til at Snorre gadd skrive om det. Tøft!

Jan Ove Ekebergs fortelling om unggutten Harald Harråde, halvbror til Olav den hellige, er et spennende historisk drama. Jeg blir en smule fasinert av å tenke på at det ikke er lenge siden dette hendte, og sett i perspektiv med dagens påstander om barbariske kulturer med æresdrap, tvangsgifting, hevn og vold mot kvinner, så ligger det også i våre gener. Nordmennene har sitt på samvittigheten.

Vi er en fin miks av vikingtiden, iallefall vi med rødlig hår og fregner. Selv farger jeg håret fordi jeg vet at kvinner med rødt hår og fregner ble brent på bålet før i tiden og er redd noen igjen skulle synes det var en god idé. Min søster, derimot, er modigere enn meg. Hun drog til Irland på ferie med sitt rødlige hår og ble møtt med replikken: Welcome home girl! Jeg husker jeg syntes det var kult. Men etter å ha lest krigens læregutt, er det kanskje ikke like kult å vite at en sannsynligvis er etterkommer av en høyreist, uvasket, kåt viking som tvangsinnførte formora mi til Norge.

Det er godt gjort av Ekeberg å ta utgangspunkt i historien og levendegjøre vikingtida og enkeltskjebnene slik han gjør. En ting er hvordan disse menneskene levde, men hva følte de. Uten å si det, klarer Ekeberg gjennom handling å gi meg en opprivende beskrivelse av vesle Haralds daglige kamp for å unngå å bli drept.

Midt i fortellingen, valgte jeg å laste ned lydboka i stedet, og ble sittende og lytte mens jeg hvilte blikket på Karmsundet og innseilingen til Smedasundet. Jeg så for meg vikingskip bli dratt på land på Vibrandsøy, like over sundet her. Jeg så Ormen lange gli gjennom Karmsundet, forbi Torvastad, på vei til kongsgården på Avaldsnes, selv om Ekebergs historie ikke foregår på Haugalandet. Jeg så unger bli brukt som treller og menn som hugget hodet av hverandre fordi de var uenige om en filleting. Jeg så kvinner som ble voldtatt og like etterpå gikk for å hente vann slik at mennene fikk mat når de kom fra viking.

Det var harde bud for kvinner og barn den gangen, men jammen var det harde bud for mennene også. Det var ikke snakk om Bup, barnevern, traumer og omsorgssvikt. Om en hadde ADHD, hendte det vel kanskje at en oftere hogget av en arm eller en fot på andre, og kanskje gikk det med et ekstra hode, men psykiske problemer og depresjon forekom nok ikke så ofte. Til det hadde en nok av arenaer å få utløp for følelsene sine på.

Det kan virke som ingenting tæret på den lille Harald Harråde. Ikke engang da han ble lenket fast i grisebingen, skamslått eller plaget på annet vis. Rane, storkrigeren som tok på seg oppdraget med å gjøre mann av gutten, fikk halve hånden kappet av, men surret et klede rundt beinstumpen og lot det stå til. Det holdt en stund, iallefall. Takk Kvitekrist for penicillinet, sier bare jeg.

Endelig fikk jeg min dose ekte vikinghistorie, min dose sverd og skjold, som Harald fikk sin dose piss, blod og lik i slaget på Stiklestad. Vi som skriver krim, diskuterer ofte om det er for blodig noe av det som blir skrevet. Smak og behag er ofte konklusjonen. Jeg pleier å si at lik fasinerer mer enn blod, men i møte med Den siste vikingkongen, får du alt sammen i alt for store doser. Ganske enkelt fordi det var slik den gangen.

42168924_472417999832571_7028288941350453248_nDet er ingen hemmelighet at Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad. Men å lese om lille Harald som drar på liket av læremesteren sin, gjennom slagmarken er for jævlig. Lars Kepler blir uskyldig og Jo Nesbøs herjinger med Harry Hole framstår som spenningslitteratur for barn.

Nå snakker vi, Jan Ove. Nå snakker vi ekte vikinger. Dette er oss før sivilisasjonen adferdsmodifiserte oss. Takk igjen for kvitekrist som etterhvert presenterte dialogverktøyet for disse barbarene, selv om troen ble innført med sverd; Enten fikk en tro på Kvitekrist ellers så røk hodet.
Romanen blir ikke dårligere med favorittoppleseren min: Ivar Nergaard, på øret.

(Vikarierende motiv: Ivar Nergaard leser også min: Skinnet bedrar, på Fabel)

Etter at skjold og sverd er lagt ned og likene har råtnet, etter at Nergaards stemme har stilnet, etter at Aibel igjen dukker opp til venstre for meg og jeg legger merke til Supplybåten som ligger ved Garpaskjærskaien, sitter jeg igjen med vondt i magen.

Stakkars, stakkars Harald på bare 15 år. Hva tenkte du egentlig? Hvordan hadde du det alene på flukt? Gråt du da du drog på liket som var tømt for innvoller og blod fra Sverige til Norge? Var du mørkredd? Savnet du mammaen din da du ble brukt som trell, selv om du var kongsbror, da du ble slått, sparket og lenket til grisebingen?

Så løfter jeg blikket mot 2018 og ser elevene jeg møter hver dag. De mangler mye av Haralds pågangsmot når livet butter imot. Noen ganger, når fireren ligger der i stedet for sekseren en håpet på, når kjæresten har slått opp, når en ikke får de rette merkeklærne eller føler seg litt alene fordi mobiltelefonen har blitt knust … Da skulle en hatt en Harald 15 år, som kompis. Han kunne fortalt dem at det fantes en tid før dette.

Jan Ove Ekeberg. Jeg gleder meg til du skal bokbade Geir Tangen, på lanseringen av hans siste roman i Kaizers-trilogien. «Død manns tango». Og jeg gleder meg til å bokbade deg og høre mer om vikingene. Kanskje du har noe saftig å røpe om vikingene på Haugalandet også? Jeg gleder meg til vikingen eller Vikedølingen, Henning Aarekol, kjent fra 71 grader nord, skal lose oss gjennom kvelden. Jeg gleder jeg meg til et heftig nachspiel på Brasserie Brakstad etter at programmet er over.

Har du lyst på et kjempegodt tilbud på lammeskank og dessert før du går på lanseringen, kan du ta kontakt med undertegnede og få en kode.

Agnes Lovise Matre – tlf: 90529477

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s