Godt gjemt, pakket bort og glemt

 

Bokhøsten 2018 er kanskje den råeste tvekampen vi noensinne har sett innen norsk krim. Du skal ha et stort navn og en knakende god bok på lager for å klare å nå gjennom denne lydmuren. Mange av oss vil ikke klare det. Men, da deler vi skjebne med mange svært gode krimforfattere der ute som skriver bok etter bok år ut og år inn bare for å se plikteksemplaret forsvinne inn i bakerste hylle i bokhandelen gang på gang. I dag vil jeg børste støvet av dem, og løfte noen av dem fram i lyset. De fortjener det.

Navnene og bøkene jeg vil presentere i denne artikkelen har du neppe hørt om før, og dersom du har det, ja så våger jeg å påstå at du er over gjennomsnittet interessert i norsk krim. Det de har til felles er at de har skrevet minst en, og ofte flere, steingode krimbøker som ville blitt hyllet og satt fram på paller dersom det hadde stått Horst, Nesbø eller Lindell på bokryggen. Dette er min hyllest til «støvsamlerne», ikke hyllevelterne.

HOGNE HONGSET – DEN FEMTE DYKKEREN (2015)

Den femte dykkerenEtter tre bøker under et etablert norsk forlag valgte pensjonisten Hogne Hongset å gå indie, og heller gi ut bøkene sine selv. Han har siden den gang reist landet rundt i sin bobil og solgt bøkene sine en etter en direkte til leserne og til de lokale små bokhandlerne, og det i opplag som nok mange etablerte krimforfattere vil misunne ham. Det er ikke rart. Han skriver fengslende, spennende og drivende gode krimbøker. «Den femte dykkeren» er et strålende eksempel på akkurat det. Aldri har jeg lest noen som griper tak i skandalen rundt Nordsjødykkernes skjebne på en så respektfull, inderlig og god måte som det Hogne gjør i denne boka. I tillegg er det en voldsom motor, fart og tidvis klaustrofobisk spennende historie han formidler.

Handlingen er både interessant, lærerik og spennende. Ikke minst så rives jeg skikkelig med i partiene der vi følger Werner sine nedtegnelser fra tiden som Nordsjødykker. Disse menneskene sin dramatiske skjebne vekker både engasjement, spenning og masse sympati hos enhver leser som har et minimum av historisk innsikt. Tematikken brukes da også som en brannfakkel i manuset helt fra første stund. Anslaget med Brian Wilcox i VGs redaksjonslokaler er en pangstart som det lukter svidd av, og som jeg fremdeles kan gjengi i detalj tre år etter at jeg leste den. Jeg husker at boken gjorde meg engasjert og eitrende forbannet på systemet, og på at den norske stat ikke kunne tatt bedre vare på disse pionerene. Hongset har skrevet flere bøker, og «Mafiela» fra 2016 er også en bok jeg likte veldig godt.

 

JARLE STEN OLSEN – BARE DU SOM PASSER PÅ (2018)

Bare du som passer påDenne kriminalromanen med handling fra Bø i Telemark er den andre fra forfatterens hånd. I 2014 kom «Steady» ut på LIV Forlag, men akkurat som med Hongset så har Jarle Sten Olsen valgt å gi ut sin nyeste roman på eget forlag. Jeg forstår ham godt, for «Steady» hadde virkelig fortjent en langt bedre skjebne enn den fikk. På eget forlag har forfatteren slik jeg ser det faktisk fått mye bedre hjelp, og om jeg syntest at «Steady» var bra, ja så er «Bare du som passer på» en skikkelig god kriminalroman. Godt skrevet, god dramaturgi, spennende, engasjerende og troverdig i skildringene av det lille lokalsamfunnet i Bø. I tillegg så oser det av innsikt når det kommer til distrikts-journalistenes hverdag på et lite lokalkontor langt vekke fra Tigerstadens brøl. Jeg merker at karakterene berører meg og interesserer meg, samtidig som drapsgåten og den underliggende tematikken pirrer nysgjerrigheten min hele boken gjennom.

Det vikles tråder tilbake til andre verdenskrig og til NS-sympatisører fra krigens dager. Som historielærer kan jeg skrive under på Sten Olsens skildringer av hvordan enkelte lokalsamfunn lot seg rive med, og at det fantes hele bygder der NS-sympatisørene var i stort flertall selv mot slutten av krigen. Mange av disse oppgjørene ble aldri tatt i ettertid, men stille og rolig gjemt bort under glemselens slør. Men … noen glemmer aldri …

Jeg må ærlig innrømme at når jeg leser nesten 50 krimbøker i året, ja så er det ganske mange jeg har store problemer med å huske handlingen fra. Men, denne boka sitter. Og den sitter godt. Det forteller meg om en forfatter som evner å skrive engasjerende og spennende på en og samme tid. Jarle Sten Olsen er så absolutt et bekjentskap du bør prøve ut.

 

KJELL ERLING BARDAL – ET BLÅTT SJAL AV BLY (2014)

Et blått sjal av blyAlle som har lest min tidligere bokblogg vet om min begeistring for denne lille skatten i norsk krim. En perle av en thriller. Utgitt på knøttlille Fair Forlag, og dessverre en bok som ble gjemt, gjort usynlig og glemt så alt for fort. Denne burde virkelig fått et lenger liv i spotlighten hos bokhandlerne. Å si at boka er et epos er kanskje å strekke det litt langt, men det er neimen ikke ofte jeg nyter språket mer enn dramaet når jeg leser krim. Det er denne romanen i et nøtteskall. En røverhistorie dersom en bare ser på plott og spenning, men med et befriende friskt og fargerikt språk. Boken er rett og slett en nytelse å lese. Det var de vakre skildringene fra trolsk nordlandsnatur, forfriskende og artige dialoger, små humoristiske anekdoter, glitrende karakterbeskrivelser, fine undertekster og oppfinnsomme klisjèfrie metaforer som fenget meg. I stedet for å henge meg opp i hva som skjedde, ble jeg sittende og studere hvordan det som skjedde ble skildret.

Det som er så befriende med denne boka, i tillegg til det friske og vakre språket, er den nordnorske humoren som ligger og vaker i hver eneste scene. Gnistrende karakterer gjør og sier så mye morsomt og vanvittig at de mørke undertonene nesten viskes bort. Det blir noe helt spesielt ut av denne miksen av humor, vold, drap, farse, kjærlighet, natur, blod og poesi. En nordnorsk wok-gryte som på sitt bisarre vis både underholder, forfører og kjæler med leseren.

«Et blått sjal av bly» er et selvironiserende studium av nordlendingen, samtidig som det er en nesten poetisk skildring av et storslått landskap. Begge deler på en gang. En kan si mye rart om det rent plott-tekniske, og hvor sannsynlig det er at tyske campingturister slakter en halv befolkning før politiet etterhvert finner det for godt å begynne å lure på hva som skjer. Men, på mange måter er dette altså underordnet. Det blir en slags krim-farse med en humoristisk undertone. En røverroman, om du vil. Da godtar vi at lille Alstahaug i Nordland huser all verdens skumle psykopater, og at menneskehoder står til pynt i mikrobølgeovner. Det blir på en måte bare morsomt, og er med på å gi romanen det ekstra krydderet som gjør den til noe helt annet. Boken er spekket med svart humor , og forfatteren har ikke spart på noe i sine karakterskildringer.

 

FREDRIK SCHMIDT FOTLAND – ENGLESTRØK (2013)

EnglestrøkDet er trist at Fredrik ikke skriver krimbøker lenger. Jeg savner virkelig rotehuet Sven Hope, og hans ufattelige evne til å plante beina midt i den suppa han burde holdt seg milevis unna. En klassisk «troubleseeker» midt i tjukkeste Bergen. Vi har alt for få slike som ham i norsk krim i dag. Han som politiet aller mest har lyst til å kaldkvele, men som ender opp som en reddende engel når politiet kjører seg bom fast i sine blindspor.

Fredrik skrev to bøker i sin serie om Sven Hope før han la pennen på hylla. «Agenten» og altså «Englestrøk», den første med tematikk fra fotballagenter i miljøet rundt SK Brann, mens Englestrøk er mer av et personlig drama der vi kommer langt nærmere innpå mennesket Sven Hope, hans indre demoner, hans håpløse kjærlighetsliv, og selvsagt forbrytelsene som han bokstavelig talt snubler over gang på gang. Språket er til tider lett, humoristisk og lekent, andre steder inderlig og gripende. En kan ikke unngå å bli grepet av desperasjonen som driver hovedpersonen fra skanse til skanse i denne boka.

Hadde noen spurt meg for fire år siden ville jeg vært skråsikker på at Scmidt Fotland var et stort navn innen norsk krim i 2018. Slik gikk det ikke. En forlagsdrøm brast, og Fredrik valgte å bruke mindre tid på bøker og mer tid på det som virkelig betyr noe i livet. Familien, barna, kjærligheten og helsa. Selvsagt et helt riktig valg å ta, men vi er mange som savner ham i manesjen, og som fremdeles håper at han en vakker dag graver Sven Hope opp igjen fra bokstøvet og vekker ham til live. Vi trenger en håpløs erke-Bergenser som ikke alltid kommer ned på begge beina, men som vi likevel kan heie på. Enn så lenge så er det fullt mulig å lese disse bøkene en gang til. Høy kvalitet, fortettet spenning, gapskratt og spinnville hendelser om hverandre. Sven Hope vil alltid stå mitt hjerte nært. Passelig cocky, passelig lettbeint, og en passelig dose bergensk overmot. Men, han står vel et sted i nærheten av stadion og gauler på at «gullet ska hem». Han har kanskje nok med det …

 

ERLING GREFTEGREFF – TREKKFUGLENE (2016)

TrekkfugleneVi avslutter med Erling Greftegreffs fabelaktige krimdebut «Trekkfuglene» fra 2016. Jeg undrer fremdeles på hvorfor ikke flere der ute har trykket denne boka til sitt bryst. Seriøst … Dette er virkelig en krimgodbit av beste merke. Selv om lille LIV Forlag står på bokryggen så oser det kvalitet av denne utgivelsen. Dette er altså klassisk politikrim skrevet av en garvet politimann. Han kan sine saker. Han vet hva han snakker om. I tillegg evner han å skrive svært spennende scener som får deg til å snappe etter pusten, og han introduserer to hovedpersoner som vi umiddelbart blir glade i. Den aldrende og slitne Wilhelm med dårlig rykte og en intens uvilje mot å drive etterforskning, opp mot den unge og uerfarne Mia som ikke takler «gatas parlament», men som har et gnistrende hode når det kommer til gravende politiarbeid. De er et umake par, men forholdet dem imellom, og det de gjør sammen engasjerer meg fra første side av. Begge to svært gode karakterer med mange lag og flere sider. Godt gjort i en debutroman.

Boka veksler veldig godt mellom spenningssekvenser, internt drama på politistasjonen, etterforskningsarbeid og tilbakeblikk til den bakenforliggende historien fra Sør-Afrika. Det som utløser voldsspiralen på Hønefoss og i Jevnaker. Den profesjonelle drapsmannen har en egen synsvinkel i boka, og sekvensene med ham i hovedrollen har en svært god nerve og mye spenning. Vi aner hvor fremmedgjort en Sør Afrikaner blir på flukt i et iskaldt vinterlandskap, og han er en skremmende antagonist som løfter romanen. Boken er både tøff spenning, og en bok til ettertanke. Forfatteren har et godt språk, og evnen til å fortelle en historie. I høst kommer Greftegreff med andre bok i serien om Wilhelm og Mia. Jeg gleder meg til å lese den.

PS! Denne omtalen er delvis basert på tidligere anmeldelser av de samme bøkene på bokbloggeir.com.

DU KAN KJØPE BØKENE HOS HAUGEN BOK VED Å KLIKKE PÅ OMSLAGET

Geir Tangen

3 kommentarer

  1. Takk Geir for din positive kommentar. Du og Agnes er svært generøse. Hadde det ikke vært for din og Frode Granhus sine kommentarer. Samt gode omtaler fra bloggerne Randi, Tine og Anita og Ann Christin m fl. hadde det neppe blitt noen bok nummer to.
    Nå er min andre bok, Portåpneren klar, etter min mening en mye bedre bok! Ingen røverroman, men en reflektert spenningsroman som blogger Bjørn Bakken ❤️ med fler setter pris på.
    Ja, jeg selger lite. Forlaget er usynlig og jeg blir neppe verken filmatisert eller oversatt.
    Men jeg elsker å skrive. 😀

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s