Drap planlegges best over et glass vin

Vannmannen_productimageDet ene øyet var klistret igjen. Med det andre kunne han skimte asfalten passere på bakken, som sviller under et lokomotiv. Det var akkurat som om han var i bevegelse, rullende av sted i et slags kjøretøy, en åpen vogn. Han ville klø seg i ansiktet , men håndleddene satt fast, fingrene grep om en tynn spile av et eller annet slag, flere spiler, som i et bur. Han ville rope, men munnen var lukket, leppene var presset sammen bak noe som lugget i ansiktshårene. Det verket i hodet, i kroppen, beina kunne ikke rettes ut, mellom dem, i skrittet, var han iskald.

Slik skal en krimroman starte, og slik starter Merete Junkers, Vannmannen.
Rett på sak, krypende oppover ryggmargen fra første setning etterfulgt av en ganske så spesiell død. Det blir ikke mindre spennende etterhvert, men Vannmannen er mer enn en spennende krimgåte som skal løses. For meg handler det om uteliggeren Kattis, uten at det går på bekostning av kriminalhistorien. Kattis lever på utsiden av samfunnet. Smak på setningen. Lever på utsiden av samfunnet. En klisje som ruller lett på tunga, ikke sant, men hva betyr det egentlig?

Har du prøvd å stille deg mentalt på utsiden av samfunnet og kikke inn på oss som lever på innsiden? Kanskje du har gjort det når du har vært i dyp sorg fordi noen du er glad i er alvorlig syk eller nettopp har dødd. Slike ganger faller en gjerne ut av samfunnet for en stund. Vi ser inn på de andre, de som går på jobb, lastebilen som kjører varer, dama i kassen på Rimi, i klesforretningen …, de som spiller fotball og vinner kamper. Du ser dem rulle forbi, men skjønner ikke helt at de orker. De ruller forbi, ikke som svillene på et lokomotiv, for så langt ned har ikke du kommet, men du ser hurtigtoget. Det hvor Kattis har falt av for godt.

Merethe Junker gir disse utenformenneskene et slags liv gjennom Kattis. Plutselig forstår en at det ikke bare er jakten på neste sprøyte det går i. Det er følelser, tanker og et håp som er håpløst. Vi følger Kattis når hun leter etter mat, griper rundt det samme klissete halvspiste pizzastykket med pepperoni i bossbøtta, kjenner lukten av frakken hennes, følelsen av den skitne trusa, den uvaskede svette kroppen som klør, sokkene …, forfallet. Vi blir med henne til sengs under flatklemte pappesker. Vi leter febrilsk etter et tørt leie hvor det er trygt å ligge, kjenner pulsen øke i takt med hennes og redselen for å sove. Kattis og åtselfuglene.

En når et nullpunkt, sa en rusmisbruker til meg en gang. Der hvor veien tilbake til de andre har blitt for lang. En mister troen på at en kan klare det og en slipper taket i hånden som vil hjelpe. Skammen er stor – først – så blir en likeglad. En får sitt nye statsborgerskap og sitt gatespråk i landet utenfor samfunnet. Merete vet dette. Hun holder ikke tilbake i dialogene.

Jeg skal faen meg drepe den bikkja, sa han iltert.
Hun gjespet og satte seg opp.
Jævla, helvetes fittekjerring! Bikkjas dager er talte.

Merete-Junker
Foto: Jan Kløvstad

Merethe Junker er kvinne. Er du en av dem som tenker at en krim skrevet av en kvinne er spekket av husarbeid, amming, romantiske klisjeer og bleieskift, så tar du feil. Ingen kvinner som skriver krim i Norge skriver legeromaner ispedd et drap og to? Kvinnelige krimforfattere skriver bøker. Vi har ikke tid til å bake cup-cakes. Husker du da Susanne Sundfør, i 2010, trakk seg fra nomineringen til beste kvinnelige artist fordi hun mente kunst ikke innebar et kjønnsperspektiv. Jeg kunne ikke være mer enig.

Gunnar Staalelsen og Jo Nesbø skriver ulik krim. Gunnars krimserie om Varg Veum er en sosialrealistisk krim ikke så ulik Junkers, Lindells, Teiges, eller min egen: Skinnet bedrar (vikarierende motiv). Likevel er det ingen som finner på å kalle serien om Varg Veum for damekrim. Jeg elsker Staalesens krim, men kan røpe at de er langt penere i snippen enn Meretes Vannmannen. Råskapen til Jo Nesbø, Lars Kepler eller Geir Tangen, ligger i utspekulerte blodige drapsmetoder. Det har de til felles med Merete, men hun klarer å formidle det uten å gjøre bruk av teaterblod.

Hver setning bærer spenningen, understreker råskapen i menneskers handlinger, i livet på utsiden. Blod er ikke skremmende, suspense er. Merete har nerven. Du nektes å være likegyldig til Vannmannen, men blir fanget av språket som er vakkert og brutalt, poetisk og hardt. Vannmannen er avstemt og skremmende realistisk. Den sitter igjen en god stund etter at boka er lukket. Den betyr noe. Det er noen måneder siden jeg leste den, men fremdeles tenker jeg på Kattis når jeg går gjennom Haraldsgata hjemme i Haugesund og møter junkien som ikke klarer å løfte hodet, som ser asfalten passere som sviller under et lokomotiv.

Merethe Junker er en forfatter som fortjener en mye større plass enn den hun tar i krimmarkedet. Jeg hadde aldri funnet fram til hennes bøker om jeg ikke hadde funnet Merethe først, på Hans Olav Lahlums krimfestival i 2016. Forresten hvert års happening for meg og Geir. Den helgen i februar når vi drar til Bokhotellet i Gjeving, like utenfor Tvedestrand. Når vi prøver å løse Lahlums krimquiz, uten nubbesjanse, men nesten vinner likevel, fordi ingen andre kan svarene heller. Når vi spiser frokost med forfatterne, gourmetmiddag på kvelden til prisen av en Big Mac. Når vi rusler rundt i Bokbyen Tvedestrand og spiser nybakt på Terna kafe og løser drapsgåter sammen. Det er drap og moro i en salig blanding, med avsluttende kriminell gudstjeneste. Det er deling av skrivetips og knytting av nye vennskap.

Der oppdaget jeg at Merete er et fyrverkeri foran forsamlinger, og det må være en drøm å invitere henne til festivaler og biblioteker. Et tips: Gi henne scenen alene. Sammen med andre er hun stiltflytende, hensynsfull og lun. Alene tar hun scenen og du underholdes.

13151962_1161795863883232_4347257051704820617_n
Stalking for future friendship. Krimfestivalen 2016. Merete Junker, Tom Kristensen og undertegnede.

Humoren til Merete skinner gjennom i bihistorien om journalist Sigmund Boyes halsbrekkende skygging av sin egen mor – helt til Berlin følger han etter …, voksne mannen. Han som er politietterforsker Eline Torps samboer, men også i denne delen av historien er det spenning. Jeg blir aldri trygg på denne Boye. Det sørger Merete for.

Hun har talent for å tenke ut nye drapsmåter. Altså en perfekt venninne for meg. For etter at jeg ble forfatterkollega med henne på Gyldendal, har vi hatt oss noen gode samtaler over et glass rødvin. Drap planlegges best over et glass rødvin, spør du meg. Du, derimot, skal ikke planlegge drap. Du bør raskest mulig finne fram til Merete Junkers første bok i ny krimserie, Vannmannen, i en bokhandel nær deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s