Melankolske stjerner

VisBildeServlet (1)

Barnet skal bli speider
får en kniv i lærslire
et grått skjerf som gjør de tynne
armene større og hjernen litt mindre

han er ulvunge og synger kristelige sanger
med knute på tungen sandpapir mellom fingrene
han gleder seg til sangboken er ferdig
løper ut i veggen av luft og ler av fuglekvitteret
og det saktmodige pinnsvinet

speider seg gjennom mørke skoger
prøver å få fyr på asken
må svømme fjorden selv om han har mistet knappen

de tøffe guttene har brølapestemmer
de voksne mangler det tredje øyet i nakken
stille er han på en øy med fremmede
de er kannibaler og han Fredag

en dag slenger han skjerfet i rennesteinen
glir inn i ungdomsårene som en ål
får sølvknapp i skjorten
svømmer opp i epletreet og har
utsikt til magiske jentekjoler
lyserøde lepper tennes
på en hemmelig himmel

Truls Horvei – Fars stemme

 

 

Slik lyder et av diktene i Truls Horveis åttende diktsamling, Fars stemme. Diktboka har stått en stund i bokhylla mi, mens jeg har vært travelt opptatt med å gruble fram utspekulerte drap som ingen skal klare å finne løsningen på, men nå er redaktørrundene i gang. Nå jobbes det med språket til Bengt Alvsakers neste krimgåte, Iskald, nå skal kaka pyntes med poesi.

Det er da jeg tyr til de som virkelig kan kunsten. Noen mener at krimsjangeren ikke er poetisk og ikke skal være det. Krim skal bestå av hardbarka setninger uten rom for tolking eller misforståelser. Krim leses av cowboyer og det skytes fra hoften. Jeg er ikke enig og jeg vet jeg har mange med meg, men graden av hvor mye krimforfattere bevisst bruker litterære virkemidler i tekstene sine våger jeg påstå er varierende. Noen slumper til med et poetisk bilde her og der fordi det ligger naturlig til deres måte å skrive på, fordi de har lest mye poesi i sitt liv, mens andre, som f.eks. Arne Dahl eller Torkel Damhaug bruker det bevisst som en del av skrivekunstens grunnleggende teknikker. De danser med teksten og da nynner ofte leseren med.

For meg er språket like viktig som selve krimplottet, men det er vanskelig å finne de presise bildene, de som løfter teksten og får leseren til å kjenne i magen det jeg kjenner i magen. Kriminelle dikt har flere prøvd seg på, med vekslende hell, men jeg tror ikke det er veien å gå om en vil bli en bestselgende krimforfatter lest av folk flest.

Plottet i en roman er melodilinjen. Den legger føringer for poesien. Sammen utgjør disse det litterære partituret hvor hvert bilde, hvert symbol, hver besjeling, hver allusjon og hver gjentagelse har sin egen tone som smelter inn i selve grunntanken.

Når en har fått det til, kan en virkelig skrive.

Jeg husker at min «gamle» norsklærer på Lærarhøgskulen: forfatteren og poeten Per Olav Kaldestad, fortalte at når han skrev dikt, begynte han gjerne med en novelle før han vasket språket til han stod igjen med en komprimert handling, et dikt.
I Fars stemme er hvert dikt en fortettet novelle, diktsamlingen en fortettet roman. Truls Horvei favner et helt liv. En møter Gutt og Far og dynamikken i forholdet deres fra Gutt er barn til far blir dement og havner på sykehjem. Truls skriver om seg selv og sin egen far. Jeg liker at han gjør det. Jeg liker åpenhet. Det er mange der ute som kjenner på det samme og som står i samme fortvilte situasjon. En dement forelder, så mye usagt, for mye sagt.

Mange dikt er tonesatt, de fleste hadde ikke trengt å bli det. Noen artister skriver så gode tekster at de ikke burde fått lov å sette musikk til. Anne Grete Preus’ : Når himmelen faller ned, er et av dem. Om poeten kan sine saker, hører en melodien når en leser diktet. Tonene smyger seg mellom linjene, triller i nedoverbakker, klatrer i oppoverbakker og klamrer seg til ordene. I Fars stemme er melodien melankolsk og sår, ironisk til tider, noen ganger som progressiv rock og andre ganger som Jan Eggums: En natt forbi. (Hva er det med disse bergenserne? Er det regnet?)

I Horveis dikt er hele satsen der. Akkordene varierer fra enkle treklanger til Jean-Philippe Rameaus kvint-sekstakkorder. Noen ganger er diktsamlinger som et album av Sissel Kyrkjebø; En nyter de to første låtene, men så blir det for likt, for perfekt, og en begynner å kjede seg. Det geniale begynner å skjære i ørene.

Jeg ble beveget når jeg leste Fars stemme, og for meg er det selve malen for hva jeg liker av dikt. Dikt skal bevege meg på en eller annen måte. Fars stemme gjorde meg sint, trist, melankolsk, men fikk meg også til å trekke på smilebåndet.

I min jobb som lærer møter jeg Gutt i klasserommet,  møter jeg fars stemme på telefonen eller på foreldrekonferanser. Det var godt å lese diktsamlingen til Truls Horvei da jeg kom hjem i dag. Godt å vite at Gutt, kanskje en gang, glir som ålen inn i ungdomsårene, får sølvknapp i skjorten og svømmer opp i epletrærne for å se på jentene i kjole. Kanskje blir Gutt journalist i en av landets aviser, eller poet som strør stjerner av melankoli i hodet på en lærer, en onsdag ettermiddag når skolehverdagen og Gutt har fylt hodet hennes med pentatone skalaer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s