Hysterisk klovnejakt

KlovnejaktenNoe av det morsomste med å lese bøker er å oppdage nye stemmer. Og da tenker jeg ikke bare på nye i form av at de er ukjente debutanter, men nye i den sammenhengen at de forteller historier på en ny måte som engasjerer og begeistrer. De fleste av oss har lest en og annen gangster-thriller før, men «Klovnejakten» av Christian Rene Wold var virkelig et nytt pust inn i denne sjangeren. Sjelden har jeg ledd så rått, og knasket så mye negler på en og samme tid.

Skal jeg oppsummere denne boken med ett enkelt ord, så blir det «RÅSKAP». I det ordet ligger det mye undertekst. Handlingen er i seg selv selve oppskriften på råskap. Sjangeren krever det for så vidt, men Wold legger absolutt ingenting imellom i sine skildringer av hvordan vold, dop, sex og penger styrer Oslos underverden. Dette er ikke en sminket versjon av de kriminelle miljøene. Det er ingen som vil føle seg fristet til å begi seg ut på den samme livsfarlige ferden som bokas hovedperson Kiran gjør i denne boken. Dette er en verden for alfahannene, og de glefser, biter og river hverandre i stykker i et evig jag etter mer. Mer penger, mer dop, mer sex … Gode venner bedrar hverandre, lurer hverandre og stabber hverandre i ryggen uten å nøle, og oppgjørets time er en nådeløs kamp. Enten leverer du, ellers så dør du. Du kan ikke stole på noen andre enn deg selv. Volden som beskrives i romanen er ubehagelig realistisk og detaljert. Det samme må sies om de erotiske partiene. Det er rått, brutalt og til tider dyrisk, og det skaper like deler fasinasjon og vemmelse hos oss som lesere.

Råskap er et stikkord også når det kommer til forfatterens formidlingsevne. Det er noe ærlig, urørt og spontant over teksten. En slags råtekst som sikkert hadde hatt godt av å bli behandlet noen flere runder hos redaktørene dersom vi skulle holde oss til komposisjonen og til det rent litterære i teksten. Likevel vil jeg berømme Aschehoug for at de har våget å la teksten stå slik den er. Akkurat det at teksten så tydelig ikke er et litterært mesterverk, gjør at jeg som leser kommer mye nærmere forfatterens egen stemme. Hans fortelling slik han selv ønsket å formidle den. Det er Wolds egen stemme vi hører inni hodet vårt når vi leser. Det er hans uslipte tanker, og gjennom det kommer også råskapen mye tydeligere frem. Nærheten til teksten blir et litterært virkemiddel i seg selv som gjør at både teksten, historien og fortellermåten skiller seg ut fra andre gangster-romaner. For å dra en parallell her. Christoffer Carlssons aldeles nydelige gangster-roman «Tilfellet Vincent Franke» er så språklig vakker i sine skildringer at det i seg selv gjør vondt å lese, men det nesten overdrevent poetiske i teksten gjorde boka langt mer utilgjengelig enn «Klovnejakten», og det ble en distanse mellom teksten, forfatteren, handlingen og leseren. I «Klovnejakten» er denne avstanden visket bort. Du føler at du er der sammen med Kiran i alt det han gjennomgår. Denne råskapen i teksten ville forsvunnet om teksten skulle blitt behandlet, dreid, vridd, og sminket av en skjønnlitterær redaksjon med hovedfag i litteraturhistorie. (Nå kan det jo hende de har gjort en del da, det vet ikke jeg noe om) Men, uansett så er sluttresultatet heldig.

christian rene woldRåskap er det også idet vi begynner å kikke bak forhenget der Christian Rene Wold står. Om det ikke er sin egen historie den tidligere dørvakten forteller, ja så er det svært nære dersom vi skal tro ham selv. Wold var selv fengslet for de forbrytelsene Kiran begår i denne romanen. Å skille hva som er virkelighet og hva som er fantasi blir derfor litt vanskelig for meg som leser, men uansett så skaper denne nærheten til Oslos underverden på begynnelsen av 2000-tallet en troverdighet som ingen andre vil kunne klare å formidle. Råskapen kommer også til uttrykk i Wolds bruk av humor. Til tider tørket jeg tårer av latter, og det er spesielt århundrets mest selvhøytidelige «slå-til-tryne» Gianni som får latteren til å runge i godstolen. Av alle merkelige karakterer jeg har kommet ut for i løpet av mine år som krimleser, så må Gianni være en av de kosteligste. Han er hysterisk morsom. Jeg sier ikke mer.

Christian Rene Wold har også skrevet en oppfølger til «Klovnejakten» som kom nå i vår. Den har fått tittelen «Spenn», og jeg kjenner at jeg kribler i fingrene til å sette i gang med den. Wold er for øvrig blitt sosionom, og er en mye brukt stemme i anti-doping arbeid og i forebyggende arbeid inn mot ungdom i kriminelle miljøer. 20.oktober er han en av mine og Agnes sine gjester på Krimaften under årets «Kulturnatt» i Haugesund sammen med Tom Egeland og Hans Olav Lahlum. Møt opp om du er i byen, og bli kjent med krim- Norges desidert største fargeklatt.

Geir Tangen

1 kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s