Stilfull pardans

NullpunktCapitana Forlag valgte i sommer å lansere parhestene Jørn Lier Horst og Thomas Enger som sin aller første utgivelse. «Nullpunkt» er blodig kommersiell, sjarmerende ujålete, morsom, leken, og ultra-harry.

At to av våre største internasjonale krimforfattere har kastet alle hemninger til side og sluppet seg løs i denne elleville pardansen, er i seg selv spennende. Når de i tillegg leverer en kriminalroman som best kan beskrives som en manual i «Hvordan skrive en bestselger«, ja da er det bare å legge seg ned i godstolen og nyte. Av og til er det enkleste det beste.

Å skrive «kommersiell krim» blir (av en eller annen merkelig grunn) sett på som noe negativt i annerledes-landet Norge. I stort sett alle andre land hylles forfattere som mestrer det å skrive enkle, fengende og spennende historier. Bestselgerforfattere applauderes for sine evner til å treffe folket. La oss kaste av oss de elitistiske norske brillene og stikke fingeren i jorda. Kriminallitteratur er i all hovedsak lettbeint underholdning. Da skal den også anmeldes på de premissene. Altså: Er det spennende? Er det underholdende? Er det tilgjengelig?

«Nullpunkt» scorer høyt på alle disse tre premissene. Jeg har registrert kritikken som har kommet mot «Nullpunkt». Usannsynlig plott, enkle virkemidler, lite litterært språk, oppkonstruerte konflikter, gjennomsiktige karakterer. Javel. Mulig det, men i så fall så burde nesten all norsk kriminallitteratur slaktes, radbrekkes og harseleres med. Vi har ikke seriemordere i Norge. Heldigvis. Iallfall ikke spik spenna gale seriemordere som teller ned fra ti til null fordi de ikke liker kjendiser. Med et slikt plott så er det vel ikke så rart at kritikken kommer? Nei, kanskje ikke. Men … Når det er sagt så hyllet noen av de samme avisene en norsk krimforfatter som skrev om en seriemorder med vampyr-tendenser som drakk blod av ofrene sine, og bet strupen av dem med en selvlaget jernkjeve. Da var det plutselig helt greit. Som krimleser så er mange av oss ikke så opptatt av om forfatteren klarer å dokumentere det sannsynlige. Det handler like mye om å gjøre det usannsynlige spennende. Det har Horst/Enger klart til gangs.

Boken er en neglebiter med masse driv og tempo. Er det kvalitetskriterier? Ja, for en kommersiell kriminalroman, så er det aspektet kjempeviktig. Forfatterne bruker enkle virkemidler for å holde på og for å skape spenning, og for noen blir det hele kanskje en smule forutsigbart. Men, det er gøy. Det er morsomt. Og vi lar oss rive med fra den ene skansen til den andre. Det er ikke vanskelig å se at begge forfatterne her har latt alle hemninger fare, og at de har sluppet seg skikkelig løs. Det oser av overskudd og potens i dramaet som skildres. Sjelden har jeg lest en kriminalroman på kortere tid. Det er helt tydelig at de to forfatterne har latt hverandres gode sider få utløp, men også at de har våget seg inn i et landskap de vanligvis ikke beveger seg i. Etter min mening har det vært fruktbart.

Enkelt forklart så handler denne romanen om en politimann som etterforsker en rekke drap på kjendiser, og om en kvinnelig journalist som skal skrive om de samme sakene. Disse to knyttes sammen av en forhistorie som kun politimannen vet noe om, og begge de to hovedpersonene blir (som forventet) også dratt inn i drapsmannens personlige vendetta. Etter hvert så blir det klart for alle at drapsmannen teller ned fra ti til null, og den store jakten på hvem som kan bli neste offer kan begynne.

Som sagt. Kriminallitteratur skal være spennende. Det er denne romanen. Det skal være underholdende for leseren. Det er det også. Så skal det helst være tilgjengelig. Det vil si at verken plott, språk, eller uttrykk skal kreve at leseren har bachelorgrad i litteraturhistorie, er ingeniørutdannet på tekniske duppeditter, eller  har inngående kjennskap til politiets etterforskningsmetoder. Boken skal være tilgjengelig. Lettlest, om du vil. Det er «Nullpunkt». Thomas Enger og Jørn Lier Horst har aldri prøvd å være språklige virtuoser som boltrer seg i litterære virkemidler. Det gjør de heller ikke her. De skriver enkelt, lettfattelig og effektivt.

Mitt råd til deg er såre enkelt: Les «Nullpunkt» for det den er ment å være. Lettfattelig og underholdende spenningslitteratur. Her løses ingen verdensproblemer, og du vil ikke kunne skryte av å ha lest en klassiker, men du får en artig og spennende stund i lesekroken. Av og til er det mer enn nok.

Geir Tangen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s