Å leve å la dø

9788202606732Gard Sveen har forlatt Vigmostad og Bjørke og gått til Cappelen Damm. Det har han hatt godt av. Med Bjørnen er han tilbake der han startet med Den siste Pilegrimen.  

Det finnes noen opplevelser eller hendelser som er så opprivende at en kan si med nøyaktighet hvor en var da en først hørte om det. Da Oddvar Brå brakk staven, da Kong Olav døde, eller da regjeringskvartalet ble bombet. Den 20.januar 1984 var en slik dag. Nyhetsmeldingen fra NRK var sjokkerende:

«Overvåkningspolitiet har pågrepet byråsjef Arne Treholt i utanriksdepartementet sikta for spionasje.»

Arne Treholt ble arrestert da han var på vei til Wien. Han skulle møte KGB-agenten Gennadij Titov.TV-bildene er i ettertid blitt ikoniske. Den svarte stresskofferten, Treholts saueskinnskåpe med oppbrettet krage, skinnhanskene som holdt i håndtaket til stresskofferten med de graderte dokumentene. KGB-agenten med den lyse alt for tynne frakken. Det var utilgivelig det han hadde gjort. Barn av den kalde krigen var konstant redde for at en lett beruset sovjetisk statsleder skulle trykke på den røde knappen og gjøre slutt på verden. At vi hadde en byråsjef som var villig til å gå kommunistenes ærend var slikt som ikke skjedde på film en gang. Ikke den gangen. Så skjedde det altså i virkeligheten. Men var Arne Treholt den største og farligste spionen vi noen gang har hatt? Nei, sier Gard Sveen i sin siste roman Bjørnen.

Sveens hovedperson, Tommy Bergmann, som vi har lært å kjenne gjennom fire bøker, har gjennomgått et lite helvete og overlevd. Fra debutboka «Den siste pilegrimen» der han framstod som en god politimann men ellers en drittsekk, har Sveen praktisk talt dratt ham gjennom dødsskyggens dal og latt ham i ren Jesusstil stå opp igjen i den fjerde boka. Takk Gard! Jeg liker ham bedre nå, selv om han fremdeles har en del skrammer han aldri kan bli kvitt, slik de fleste av oss har.

Sveen kan sin historie så godt at han har ingen problemer med å sjonglere mellom virkelige hendelser og fantasi i en salig lek med navn og bokstaver inntil en lukker boka og sitter igjen og tenker:  Ja! Slik var det kanskje. Akkurat slik.

I romanen blir spionen Arvid Storholt og hans kone skutt og drept i sitt hjem i 2016. Fire måneder tidligere er et kvinnelik funnet i en innsjø ikke langt fra hjemmet hans. Tommy Bergman får saken, men det viser seg at kvinnen er umulig å identifisere. Hun er drept, og sannsynligvis likvidert av profesjonelle. Kripos overtar etterforskningen, og ikke lenge etter blir saken lukket. Vi blir dratt med inn i en forrykende reise mellom kald krig og nåtid hvor Sveen på troverdig vis lar oss bli med inn i den kalde krigen og spioners nesten klaustrofobiske redsel for å bli avslørt og drept.

Romaner som har flere lag, tiltaler meg. «Bjørnen» er en slik roman. I tillegg til at forfatteren viser en solid innsikt i en av norgeshistoriens mest rystende spionhistorier, er han svært dyktig på å skape vanlige mennesker av hardbarkede spioner og drapsmenn. Ikke en gang de durkdrevne KGB-agentene blir karikert. Sveen klarer å fortelle meg hvordan gode menn og kvinner ble viklet inn i tjeneste for Sovjetunionen, mange uten å forstå hva som traff dem, før de satt fast i det nøysomt klaustrofobisk heklede garnet til KGB. Årsaken var ofte hodeløs forelskelse, og med den manglende vurderingsevne.

Gard Sveen skriver i et enkelt og lettfattelig språk uten for mange krumspring. Hele tiden mener jeg å se små hint til Treholtsaken, ikke minst saueskinnskåpen kvinneliket har på seg da hun blir funnet. Til forveksling lik den Treholt hadde på seg da han ble arrestert.  Metaforer, bilder og symboler ligger naturlig gjemt i teksten, og noen får meg til å smile litt ekstra i skjegget, om jeg hadde hatt et. «Som å dra et flygel opp av myra.» En kostelig beskrivelse. Det er da en skjønner en prosjektet er håpløst.

Vi følger karakterenes tanker fra begge sider av Berlinmuren, gjennom naturlige dialoger, og en forstår at en tilsynelatende vanlig nordmann ikke er så ulik en KGB-agent. Det er mennesker på begge sider, og gjemt i mursteinssprekkene aner jeg også byråkrat Sveens egne politiske tanker og meninger om det hele.

Jeg elsket «Den siste Pilegrimen», men var litt mer lunken til «Helvete åpent» og «Blod i dans». To svært mørke historier hvor språket til tider var tungt tilgjengelig. Det er ingen tvil om at Gard Sveen har hatt godt av å skifte forlag. Det formelig spruter av skriveglede i «Bjørnen» og både forfatteren og Tommy Bergmann er tilbake der jeg vil ha dem. Nå håper jeg at Cappelen Damm tar vare på Gard Sveen. Han er verdt det.

Agnes Lovise Matre

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s